Wabi Sabi

Wabi Sabi

Har du hørt den nydelige sangen “all of me”, skrevet og framført av John Legend? En av verselinjene er slik:

Cause all of me loves all of you-all your curves and all your edges-all your perfect imperfections.

Fritt oversatt: Fordi hele meg elsker hele deg, alle dine former og alle dine kanter-alle dine perfekte uperfektheter.

Kanskje har han hentet dette fra den eldgamle japanske tradisjonen som heter Wabi -Sabi. En tradisjon jeg synes er på tide å trekke fram og se verdien av i vårt foto-shoppede, overperfekte hverdag.

I wabi sabi gjelder det å se det vakre i det som ikke er perfekt. Både når det gjelder arkitektur, natur og mennesker.

…in repairing the object you really ended up loving it more, because you now knew its eagerness to be reassembled, and in running a fingertip over its surface you alone could feel its many cracks – a bond stronger than mere possession.”
― Nicholson Baker, Room Temperature

Du trenger ingen penger for å bringe wabi-sabi inni livet ditt. Ingen spesiell utdannelse eller ferdigheter. Du trenger bare et sinn som er rolig nok til å sette pris på en annen form for vakkerhet og vilje til å akseptere ting som de er, uten ekstra staffasje.

Dersom du vil tenne gnisten til wabi-sabi i deg selv, kan du finne en gjenstand langt bak i et skap, eller fra toppen av ei hylle: en vase med skår, en falmet duk. Se nøye etter detaljene som gir gjenstanden karakter, utforsk den med hendene. Du behøver ikke forstå hva som tiltrekker deg, bare akseptere den akkurat som den er.

Og når du har øvd deg på ting, hvorfor ikke prøve det samme med ditt eget ansikt. Se deg selv I speilet, uten sminke, legg merke til detaljene som gjør deg til den unike personen du er. Styk over huden, smil til deg selv. Aksepter. Elsk.

Wabi-sabi  kan være utseende, personlighet, egenskaper, ferdigheter. Alt som gjør oss til akkurat de personene vi er.  Jeg synes det er en fantastisk tanke, det å se det vakre i det usymmetriske, i det enkle, intime og ekte. Som en motbør til det symetriske perfekte, en glatt, pregløs gjenstand, ett ansikt uten rynker, kravene om å være en helt annen person enn den du egentlig er.

Hva hvis vi heller kan se det vakre i en tekopp med skår, et hus som du kan se at det lever mennesker i, en hage med ugress, et ansikt som har levd, en kropp som har født barn, et menneske som har gjort feil og som vil fortsette å gjøre feil?

Hva om vi kan akseptere det uperfekte hos både andre og hos oss selv? Jeg tror det vil være en velsignelse for meg å fokusere mer på Wabi Sabi. Derfor vil jeg gjøre det.

Starting now.